Mikkel Vika, Agnar Lirhus og Agnes Ravatn har den siste tiden sagt mye vettugt om den massive oppmerksomheten noen få forfattere får, på bekostning av alle de andre, i Klassekampen og Aftenposten. Ravatn mener at hun ikke ville blitt anmeldt om hun hadde debutert i dag. Fra en selvutnevnt posisjon som «mislykket forfatter» langer Lirhus ut mot medienes kulturjournalistikk som han mener er styrt av forlagene og markedskreftene. Vika forteller om tilværelsen i «litteraturens Obos-liga», som «de usynlige (...) som ikke blir skrevet om som vennetjeneste av Facebook-bekjente i Akersgata».
Jeg har i høst debutert som forfatter under pseudonymet Maarten de Mol sammen med kjæresten min, Arne Blakkisrud. Vi har gitt ut spenningsromanen «Overløperen» selv.
Lavere divisjoner
Drahjelpen som mange forfattere på etablerte forlag tross alt har inn mot salgsapparatet, har ikke vi. Vi gjør alt selv. Kontakter presse, større arrangementer og festivaler – og blir stort sett møtt med øredøvende stillhet. Kontakter bokhandlere, og her er responsen atskillig bedre. Ut fra det plasserer vi oss ikke engang i Obos-ligaen, men i PostNord-ligaen, altså divisjonen ett hakk under. Hadde det ikke vært for arbeidsstipendet vi fikk av Forfatterforbundet, hadde vi kanskje vært i divisjonene under der igjen, de som ikke engang har sponsor.
Bøkene våre ligger ikke på paller, men i ganske store bunker hos et godt knippe bokhandlere over hele landet. Noen har til og med stilt ut boka i vinduene. Den selger noe, men ikke så mye som den burde ha gjort, basert på hvor godt folk liker den og hvor berørte leserne blir.
Innsnevret spillerom
Agnar Lirhus omtaler seg selv som «mislykket forfatter», og vi mer enn aner ironien bak den karakteristikken. Vi vet at vi ikke er mislykkede forfattere, selv om boka vår ikke ligger på paller i bokhandlene. Vi har skrevet en god spenningsroman som vi har til gode å få en dårlig tilbakemelding på. Ja, vi sier selv at boka vår er god, men vi har støtte fra andre som synes det samme. Vi forventer heller ikke voldsom suksess fra start, og vi vet at det tar tid å bygge forfatterskap.
Som rådgiver snakker jeg med mange som gir ut bok selv. Dem må jeg fortelle at spillerommet for dem som vil gi ut bok på tradisjonelt vis, har blitt innsnevret, sammenliknet med for ti eller tjue år siden. Pressedekning og antall anmeldelser er en ting. En annen er nåløyet for å komme gjennom og gi ut boka på tradisjonelle forlag. Det er vanskeligere enn noen gang å gå den vanlige veien. Ikke bare er det mange som vil gi ut bok, det er mange som vil lese gode bøker. Snevres rommet for muligheter inn, må disse gruppene finne andre måter å gjøre ting på.
Hvor finner vi dem?
Selvpubliserte forfattere kan selge godt, til og med veldig godt, uten at mediene får det med seg. De er utenom bestselgerlistene og finner andre salgskanaler enn bokhandlere: Foredrag de holder selv, egne følgere i sosiale medier, arrangementer og fora innenfor en nisje de skriver om. Om du er en søkende leser som vil finne noe nytt, er det flere muligheter.
Bokbloggere: Her kan du finne gull. Noen av bokbloggerne har et uttalt formål om å skrive om bøker man ikke finner andre steder. Det kan innvendes at ikke alle skriver like godt, og noen ganger kan man lure på kriteriene som brukes. Likevel, her finner man gode bøker som ellers hadde gått fullstendig under radaren, om man kun orienterer seg etter intervjuer og omtaler i de største mediene. Orienter deg i Facebook-grupper eller på Instagram, så dukker de opp.
Bokhandel: Slik enkelte framstiller det, skulle man tro at bokhandelansatte kun dytter bestselgerne på kundene. Sånn er det ikke, så lenge man tar seg tid til å snakke med dem. En jeg snakket med her om dagen, sa dette: «Nesbø selger seg selv, han. Den beste måten å selge bøker på, er å snakke med folk, finne ut hva de vil ha, og gi dem det.» Bokhandlerne blir dynget ned av leseeksemplarer. De rekker ikke å lese alle. Men er boka først i hyllene hos dem, lønner det seg at de får dem ut derfra og opp i handleposer. Spør en bokhandelansatt om hva de anbefaler, så får du ofte interessante svar.
Bibliotek: I motsetning til hva man kan forledes til å tro fra forlag, medier og bokhandler, er ikke bøker ferskvare. Knut Olav Åmås skrev nylig fint i Aftenposten om bibliotekene som fellestorg, også for flere sosiale funksjoner enn det å lese. Men det er nå engang «boksamling» bibliotek betyr og grunnen til at mange går dit. At bøker er tilgjengelige, helt gratis, er en ting. Bibliotekene er også en arena hvor forfattere utenfor bestselgerpallene får en arena til å presentere bøkene sine, gå i interessante dialoger med andre og snakke med lesere. Arrangementer på bibliotek er noe av det fineste vi gjør som forfattere.
"Vi var først!"
«Korleis kan så det litterære mangfaldet synleggjerast betre?» spør Agnes Ravatn kulturredaksjonene. Jeg har ikke et svar. Kulturredaksjonene vil svare at «vi omtaler også andre enn bestselgerne» (og det gjør de, i rettferdighetens navn). Likevel kommer vi ikke forbi det faktum at de har færre sider, og nettsaker, til rådighet enn før og at færre bøker får omtale og plass. Når alt en forfatter har gjort, er å skrive en god bok, uten at det er en kjendisfaktor eller noe spektakulært å trekke fram i et intervju eller en anmeldelse, er sjansen for omtale minimal.
Jeg har ikke noe svar, men en oppfordring. Dere er drevet av nyhetskriterier, men mange lesere og forfattere opplever at det er forlagene og bestselgerne som setter agendaen. Hvor har det blitt av sansen for et scoop? Hvor fint hadde det ikke vært å si at «det var vi som oppdaget denne nye stjernen», gjennom en anmeldelse og/eller et intervju? At det er dere selv som sier «dette er en ny stjerne», uten at en diger markedsavdeling har sagt det først?
Underskogen av selvpubliserte bøker hvor forfatterne har investert i høy kvalitet blir stadig større. Ta en nærmere titt på det som kommer inn til redaksjonene. Da er det store muligheter for at dere kan komme med utropet alle journalister drømmer om: «Vi var først!»
Ingrid Sande Larsen
Forfatter og rådgiver